Kirkeskolene i Maputo,

6. klasse på en av kirkeskolene.

På begynnelsen av 90-tallet åpnet kirkene i Maputo dørene for barn som ikke hadde tilbud om skolegang. De rekrutterte idealsitiske mennesker som de trente til å bli lærere. Kirkeskolene ble et PYM-prosjekt. Gjennom PYm ble det bygd enkle klasserom ved kirkene, og de fikk pulter. Flere tusen barn gikk på kirkeskolene. Det viste seg at disse barna, fra fattige hjem stort sett, gjorde det bedre faglig enn elevene i de offentligs skolene.

Elevene på ett trinn kan ha ulik alder.

 Etter hvert tok staten over lærerlønningene, men det som også skjedde, var at staten flyttet disse hengitte lærerne til de offentlige skolene. Hvis en lærer i offentlig skole var dårlig eller begikk overgrep, ble vedkommende flyttet til kirkeskolene for "forbering." Det siste er at staten ikke vil betale lærerlønningene til kirkeskolene. Flere av skolene er blitt lagt ned. I stedet blir elevene overført til klasser med opptil 90 elever. Ingen kvalitetsøkning.

Kirkene vurderer nå å gjøre om noen av kirkeskoler til barnehager. Da går det an å ta foreldrebetaling for å finansierer driften.

I går ettermiddag tok vi en tur på stranda i Maputo sammen med en svensk frivillig fra gatabernsenteret, Alex. En herlig gutt som har gått to år på Livets Ord. Så vidunderlig å se havet.

Den svenske voluntøren Alex og Arve på stranda i Maputo.

Gatebarnsenteret i Maputo

Maleri på en vegg, malt av en tidligere gategutt.

 Akkurat nå er vi i Maputo på gatebarnsenteret. Arve skulle i noen møter ang førskolelærerutdanningen. Jeg måttet ut av Swaziland pga visumet. Guttene på senteret er hentet fra gata i Maputo, noen er foreldreløse, andre har rømt hejmmefra av ulike grunner. Et team er ute på gata og snakker med barna. De får komme til senteret hvis der er motivert for det. Noen ønsker faktisk å bli på gata. De kan tjene mer enn en vanlig arbeider på tigging og småtyverier, og de har frihet. Men det er jo selvfølgelig ingen framtid i det.

Guttene bor i hus med 6 gutter og en "mor" i hvert hus.

Guttene bor i noe tilnærmet en familie. En mor tar hånd om dem, de spiser i spisesalen, de får gå på skole og en del frivillige hjelper med lekser og aktiviteter. Senteret er ikke lenger PYM-prosjekt. Det fantatstiske er at de har funnet godt vann i et borehull, og nå produseres det Agua de Eden som selges og finansierer gatabernsenteret.

Det er et lite basseng i den ene hagen. Her får hvert "hus" komme en gang i uken. Gjett om noen koser seg!

Policyen til senteret er å prøve å finne slektninger til barna, og prøve å få dem reintegret i familien. Dette skjer gjennom en lengre prosess med samtaler, besøk og økonomisk støtte til fmilien til f eks skolepenger, hvis det skulle være et problem.

Andre har ikke famile som kan ta seg av dem. De blir her til de er store nok til å stå på egne ben. En av de tidligere gataguttene studerer nå førskolepedagogikk og har et ønske om å selv å jobbe med barn. Ikke alle historiene er solskinnshistorier, men det finnes en del.

Kan ikke bare være snill...

Brev med trussel om bortvisning og kvittering for betalte skolepenger (ingen navn synlige)

Det er en utfordring på få inn skolepengene, selv om foreldrene skriver under på at de skal betale i forkant av hver termin. Noen er veldig systemtatiske og har alt på plass i rett tid. Andre betaler ikke. Det trenger ikke være de som har lite penger, snarere tvert imot, sier sekretæren.

Nå har jeg altså sendt ut et trusselbrev om at  tre av barna ville bli bortvist fra skolen inntil skolepengene var betalt. Det virket. Neste dag kom to med kvittering for betalte skolepenger, den tredje kom og ga beskjed om at han skulle organisere pengene. Det er litt ubehagelig, men helt nødvendig.

I dag hadde vi lese-språk-prosjekt med stasjonsundervisning. En gruppe med bibelfortellinger, en med eventyr, en med naturfag og en med egenlesning. Lærerne var veldig begeistret på evalueringen, og elevene syntes det var kjempemorsomt å gå fra stasjon til stasjon. Jeg merker at engelsken til elevene blir bedre, og de er veldig fornøyd når de er i stand til å kommunisere.

Mer tilfeldig bilde av dyrene i Afrika.

Varme dager

Nå er det varme dager. Om ettermiddagen sitter vi på terrassen.

Etter at treet ble flyttet fra terrassen og ned i hagen, er det mulig å sitte ute i skyggen. Det er deilig og svalt. Tremannen har nå tettet takte og fått opp skyggen over terrassen, og til uka skal han begynne å fjerne treet. Det ble ett langt lerret å bleke.

Great Usuthu River

I dag var på Zakhele F.E.A. på den engelske gudstjensten. Det er veldig fine gudstjenester, og vi føler oss mer og mer hjemme der. Flere som vi kjenner fra sist periode i Swaziland går også i denne menigheten. De har veldig bra lovsang og god, sunn og utfordrende forkynnelse.
Etterpå dro vi ut til den nye golfbanen Nkonyeni. Den ligger på begge sider av Ususthu River ca 30 min kjøring fra Manzini. Der er det bygd opp hotell, rastaurant og golfbane. Vi spiste der og gikk en tur. Vi så ingen som golfet, men mange som kjørte rundt i golfbiler. :) Det var deilig å gå en liten tur, spesielt å gå barfot i gresset.

Bra vannføring i elva

Og så kom verden nærmere

Denne flotte swazimannen møtte vi utenfor butikksenteret. Mange menn går i nasjonaldrakt til vanlig. Den er stilig og lutftig i varmen.

Første TV-bilder etter to måneder.

 Vi var nesten vant til ikke å ha TV nå. Litt deilig var det også, faktisk. Men etter at det store treet i hagen forsvant, gikk det an å ta imot TV-signal. Så da fikk vi flyttet en parabol som ingen brukte til vårt hus. Vi har lest på nett om hva som foregår i flere araber-land, men du verden så interessant det var å se nyheter på TV!

Vi har ikke all verdens kanaler da. Med antenna fulgte en dekoder for gratis-programmer. Der var det to ukjente nyhets-kanaler, F24, en fransk kanal som er ganske grei og Press, en muslimsk kanal. Og så var det en uhorvelig mengde nigerianske og andre afrikanske religiøse ministires, som ikke er så interessante.

Men til Arves store fornøyelse var det en brasiliansk, altså portugisisk-talende, kristen kanal også. Den blir nå fulgt inngående med ordbok og kommentarer. Den var også veldig bra innholdsmessig, iflg portugisisk-studenten.

Alt blir interessant når man ikke har sett TV på to måneder.

Damene diskuterer

Disse to var ikke med på dagens diskusjon, men vi har også hatt neon samtaler...

Vi har en del interessante samtaler i te-pausen. I dag var det bare damer der. Winile hadde hørt et radioprigram der de diskuterte om mannen skulle hjelpe kona med husarbeid. En av debatt-deltakerne var en pastor (ikke FEA). Han mente det ville være dumt av mannen å hjelpe til i huset, for da ville kona få for store forventninger. Hun kunne til og med late som hun var syk for at mennen skulle gjøre husarbeid. Dessuten var kvinnene alltid så somlete. Hvis de skulle noe sted, måtte mannen vente på dem, han satt nå der i bilen og tutet og ventet...

Flere kjente situasjonen. Hvis det var søndag og de skulle i kirken, måtte kona ha i badevann til mannen, finne fram såpe, håndkle og klærne hans som hun hadde vasket og strøket. Så måtte hun bade og kle på alle barna, ordne frokost til mann og barn, rydde bort alt og stelle seg selv. Og den stakkars mannen, han måtte vente...

Hjertsukket kom til slutt fra en som hadde vært i Norge: Jeg skulle ønske at jeg hadde vært gift med en norsk mann!

"Teacher, shoot me!"

Denne lille rakkaren ville bli skutt, og det ble han.

Denne gutten bor i ett av de gamle husene på området til senteret. Hver gang jeg møter han, sier han: "Hawayo, teacher." Da han så at jeg hadde kamera, kom han: "Teacher, shoot me, shoot me." Shoot er da synonym for "fotografer." som du ser, er han nå skutt. Smilet tok han fram også.

Jeg hadde akkurat hengt ut klesvasken da det afrikanske styrtregnet kom. Nå skal den bare få henge til neste afrikanske varmebølge. Det bruker å hjelpe på klestørken.

Klesvasken får henge.