Avskjedsfest



Fikhile (t.v.) er foerskolelaerer og skal til Norge til hoesten for aa ta videreutdanning. Philemon Gumedze (t.h. er leder for Educational Committee paa senteret. Han holdt en veldig hyggelig tale.

I

Sentereret hadde stelt i stand en kjempekoselig avskjedsfest for oss. Alle foerskolelaererne og laererne paa skolen var der, noen av laererne paa colleget, samt en god del fra Educational Committee. Det var nydelig mat og mange gode ord. Nar swaziene lager fest, er det mye mat: biff, svinekjoett, nshima (maisgroet) boenner og salat i store mengder.



Sang of boenn hoerer med til enhver fest. Det er fantastisk sang, samme hvilket selskap du er i, men laererne paa senteret er spesielt gode, synes jeg. Swazi sang er noe av det jeg virkelig vil savne naar vi drar. Hver loerdag, hoerer vi forsamlinger synge naar vi gaar ut. Og sangen i kirken er ubeskrivelig.



Skoletur til Cultural Village

 Fredag var hele skolen, dvs 1. klasse med laerere paa tur til Cultrual Village. Den er bygd opp som et tradisjonelt swazi homestead, dvs med hus for mannen, 1. kone og 2. kone, eget hus for unge gutter og eget hus for unge jenter og egne koekkenhytter og ikke minst, bestemors hytte der alle viktige avgjoerelser blir tatt. Guiden fortalte om alle de gamle tradisjonene.Veldig interessant. Saa var det oppvisning med tradisjonell dans. Den holdt selv de mest urolige kroppene fjetret.
Rett i naerheten ligger Matenga Falls. Det er to fosser, som egntlig er ganske store,men fordi det er bygd en demning og et kraftverk, har de blitt kraftig redusert. Elva som floet forbi mente elevene kanskje kunne vaere River Jordan. KanskjeNaaman skulle gaa aa dukke seg7 ganger. Vi har nemlig hatt et skuespill om Naamann, saa vi har  rollefiguren i klassen....

Picknick ute. Maten er noe av det viktigste naar man er paa tur.




Hele klassen foran Mantenga Falls.




Mine kolleger, Dhemba og Dlamini.



Ei uke igjen i Swaziland

glede i leken,- 1.klasse

 Et halvt aar gaar utrolig fort. Det er ei uke i dag til vi setter oss paa flyet til Norge. Vi er blitt glad i dette vakre og vennlig landet, som samtidig ikke er lett aa forstaa seg paa. Vi har hatt meningsfulle oppgaver, gjenopptatt gamle vennskap og funnet nye venner. Det er ogsaa frustrasjoner, spesielt naar det gjelder offentlige myndigheter. Regjeringen har for eksempel ikke betalt for de bygningene vi skal faa som kompensasjon for det omraadet de ville ha fra oss. dermed vet vi ennaa ikke naar vi skal flytte, selv om det er 1,5 aar siden bygningene sto ferdig. Det er forbudt aa demonstrere i Swaziland, da fagorganisasjonene proevde, brukte politiet vold, noe som fikk etterspill i ILO.

Men saa er det saa vennlige og hyggelige folk. Mye smil, mye omsorg mye interesse. Og det er fantastiske barn,- glade, entusiastiske, laerevillige.

Og det er fullt i kirkene. det er kraftig lovsang, hengitthet i lovsangen og oppbyggelig og inspirerende forkynnelse. Vi skal savne Swaziland. Men det skal bli godt aa komme hjem til Norge,- til familie, venner, menighet, norsk natur. Vi gleder oss.


folk paa vei inn i kirken,- Zakhele




Fellesskap med samtale og mat rundt baalet,- hos Stella og Dan




Trim sammen med S'lungile



Lunsj i det fri, sjåføren Xoma koser seg.

Xoma var sjåfør på senteret i D'kar. Han er san og vokste opp på den tradisjonelle måten. Han livnet til når han kunne fortelle om hvorsan de jaktet med pil og bue eller spyd, hvordan de tok gift fra planter til å ha på pilene, slik at dyret falt om med en gang. Da han fikk en sum med penger etter å ha arbeidet i flere år, spurte folk om han skulle bygge ut huset sitt, det er nemlig lite. Nei, han skulle kjøpe bil så han kunne reise rundt å besøke slektingene sine. San elsker å være sammen, familiebåndene er sterke.

Kjøkkenskap i et san-hus.

Litt nysgjerrig og litt beskjeden, san-barn.

Spennende å bli fotografert, san-barn.

Vi har hatt en spennede uke i Botswana i Kalahari. Vi har møtt mange mennesker og skjebner. Det har vært utrolig interessant å intervjue mennesker, noen har gitt opp og sender ikke barna til skolen, andre har jobb og greier seg bra. Prosjektet vi var med på registrerer årsaker til at barn ikke går på skole. Vi håper noe bra vil komme ut av det.

Ut i ørkenen

Guttene fikk litt drikke etter intervjuet.

Hver dag er vi ute og intervjuer folk. Det er sterkt og spennende. vi ser at noen av san-folket klarer seg bra, og andre sliter fælt og har lite håp for livet og framtida. Det samme er situasjonen for barna. San har et fantastisk språk med massevis av klikkelyder. det er utrolig å høre på.



Medbrakt lunsj nytes midt i Kalahari



Landskapet er vakkert og imponerende på sin egen måte.



Briefing i gjeste huset på kvelden,- Stella og jeg.

 Vi kjører ut i ørkenen til farmer og bosettinger. Det er sand og bush, sand og bush. Det er utrolig å tenke på at san kunne finne fram i dette landsakpet og finne livsgrunnlag her. For oss ser alt helt likt ut.
Vi jobber hele dagen. Om kvelden har vi briefing, går gjennom notatene og skriver ned på PC og fyller ut rapporten ved hjelp av notatene fra hele teamet. En trivelig og interessant arbeidsmåte.

Kalahari



Vi kom til Botswana på lørdag, til Maun der Stella bor. Nå er vi oppe i D'kar, en liten san-landsby i Hansi distriktet. Vi er med på å gjennomføre en undersøkelse om "school drop outs" blant san-folk. dette er et stort problem. San har mange av de samme problemene som andre urfolk har. de er blitt flyttet fra sine områder og har bare begrensede områder. Slik er det umulig å leve på den tradisjonelle måten som jegere og samlere. Overgangen har heller ikke forgått på en god måte, og de er en marginalisert gruppe mad mange sosiale og økonomiske problemer.

Dette er en del av en innsjø. Den har vært "borte" (tørr) i 40 år, men for to år siden kom den tilbake. Nå  har fiskere slått seg til der, og driver både fiske og salg fra båt. Vannet kommer faktisk fra Angola og renner gjennom Namibia til Botswana. Hvert år blir det store oversvømmelser, faktisk innsjøer i det store Okavango-deltaet, et utrolig naturfenonmen, som vi har sett utkanten av i Maun. 

 Tidlig morgen i D'kar i Kalahari. Kalahari består av sand og bush, mil etter mil. Dette bildet er tatt restt utenfor gjestehuset vi bor i.

Chibuku, et lokalt øl som skaper mye sorg. Vi møtte flere mødre som var fulle. 

Fire gutter og en tolk. Intervjuet ble foretatt i en barnehage.

Vi intervjuer lærere, barn som har droppet ut av skolen og foreldre til barn som har sluttet for tidlig. Hva er grunnene til at de slutter skolen og hva kunne gjøres for å få dem til å bli? Det er spennende å være på slikt feltarbeid. Vi er et team på 6 og vi jobber fra tidlig om morgenen til utpå kvelden, med måltider innimellom. Det er et kjempeflott team som Stella leder. Det er hennes organisasjon som har fått oppdraget. Undersøkelsen er støttet av regjeringen. Vi møter barn og foreldre, mange i en ganske håpløs situasjon. Og hvis de forblir uten utdanning, har de ikke store sjanser til å greie seg.

PYM bistand er i Swaziland

Vi har hatt om Noas ark i 1. klasse og laget kunstverk etterpå. Masse slamger, flyvende kuer (de var nok glade for å slippe ut av arken) og 13 renbuer. Sånt blir det kunst av. Legg også merke til de tre swazi konene til Sem Kam og Jafet i høure hjørne.

PYM bistand er i Swaziland, representert av Torild Almens. Hun og representanter fra de landene i det sørlige Afrika hvor PYM har bistandsprosjekt har et forberedende møte til en et enda større møte som skal finne sted i oktober. Vi møtte dem og hadde et måltid med representantnene fra Kenya og Uganda, samt S'lungile fra Swaziland. Egentlig har ikke PYM noe prosjekt i Swaziland lenger, siden senteret her er fullstendig nasjonalisert. Men siden dette er et bra fullført prosjekt og S'lunile er en dyktig dame, har de ønsket å ha henne med. Fjær i hatten til F.E.A. Training and Development Centre. Så var det Torild Almnes fra PYM. Det var en trivelig middag, og interessant å høre hva de driver med i de ulike landene.

Eksamen

Studentens "arbeidsbord."

Selvvalgt plage. Nå har jeg hjemmeeksamen i engelsk,- litteratur denne uken. Det er mye arbeid, men det er faktisk litt interessant også. Men jeg tror dette er siste runde med sånne påfunn. Skulle jeg få et innfall igjen, vær så snill å advare meg.

Sånn ser det ut hjemme. Salongbordet fullt med oppgaver, bøker og kommentarer. Og kaffe. Kaffe må til skal man greie å tenke. Arve er i Mosambik, så jeg har ihvertfall arbeidsro-

Sandaler til å gå med.

I dag gikk jeg til kirken (bilen var i Mosambik med Arve, og været var supert). Det tar 30 minutter, så det er jo ikke noen ekspedisjon akkurat, men jeg fikk mye oppmerksomhet. Ikke vanlig at en musungu (hviting) kommer vandrende gjennom gatene søndag morgen. Alle du møter blikket til, hilser. Og mange kom med hyggelige kommentarer, noen lo. Nesten så man får lyst til å gjenta eksperimentet. Hjem igjen fikk jeg flere tilbud om skyss, så det endte med at jeg tok imot et tilbud. En hyggelig kar fra Zakhele som lurte fælt på hvorfor jeg kom til fots og som var veldig interessert i Norge.

Av og til går strømmen

Pattedyr. En gigantisk nesehorn kalv patter mora.

 Det er juni alt. det betyr at vi har begynt på vår siste måned i Swaziland. Før vi drar skal jeg ha en uke netteksamen i engelsk på NTNU, vi skal en tur til Botswana for å se på et prosjekt og jeg skal komme så langt som mulig i "datakurset" for de ansatte. Det er ganske grunnleggende ting vi holder på med, men jeg er opptatt av at de skal kunne gjøre litt på egen hånd når vi drar... Så skulle vi hatt en del besøk. Vi har gode venner og mye interessant fellesskap her i Swaziland. Det å bli kjent med folk er kanskje den mest spennende delen av alt. Vi lærer mye om oss selv, om kultur og om det å være menneske.

Uten strøm. Grilling på terassen i afrikansk natt.

Rett som det er går strømmen, og det er ikke bare når det er tordenvær. Det er mye monopol ute og går i Swaziland, det betyr mindre konkurranse og ofte dårligere kvalitet på offentlige tjenester. Men swaziene er tålmodige når det kommer til hva som skjer i det offentlige. Ihvertfall, vi har opplevd at strømmen har blitt borte i flere timer. Ikke bra når du skal ha gjester, eller har kjøttvarer i fryseren. Det må man tenke på. Men koselig kan det bli med grilling i dypeste mørke. For det er mørkt, men grillen og talglysene skaper nok lys til å grille og spise.

To vannskilpadder sitter og prater.