Avskjedsfest



Fikhile (t.v.) er foerskolelaerer og skal til Norge til hoesten for aa ta videreutdanning. Philemon Gumedze (t.h. er leder for Educational Committee paa senteret. Han holdt en veldig hyggelig tale.

I

Sentereret hadde stelt i stand en kjempekoselig avskjedsfest for oss. Alle foerskolelaererne og laererne paa skolen var der, noen av laererne paa colleget, samt en god del fra Educational Committee. Det var nydelig mat og mange gode ord. Nar swaziene lager fest, er det mye mat: biff, svinekjoett, nshima (maisgroet) boenner og salat i store mengder.



Sang of boenn hoerer med til enhver fest. Det er fantastisk sang, samme hvilket selskap du er i, men laererne paa senteret er spesielt gode, synes jeg. Swazi sang er noe av det jeg virkelig vil savne naar vi drar. Hver loerdag, hoerer vi forsamlinger synge naar vi gaar ut. Og sangen i kirken er ubeskrivelig.



Skoletur til Cultural Village

 Fredag var hele skolen, dvs 1. klasse med laerere paa tur til Cultrual Village. Den er bygd opp som et tradisjonelt swazi homestead, dvs med hus for mannen, 1. kone og 2. kone, eget hus for unge gutter og eget hus for unge jenter og egne koekkenhytter og ikke minst, bestemors hytte der alle viktige avgjoerelser blir tatt. Guiden fortalte om alle de gamle tradisjonene.Veldig interessant. Saa var det oppvisning med tradisjonell dans. Den holdt selv de mest urolige kroppene fjetret.
Rett i naerheten ligger Matenga Falls. Det er to fosser, som egntlig er ganske store,men fordi det er bygd en demning og et kraftverk, har de blitt kraftig redusert. Elva som floet forbi mente elevene kanskje kunne vaere River Jordan. KanskjeNaaman skulle gaa aa dukke seg7 ganger. Vi har nemlig hatt et skuespill om Naamann, saa vi har  rollefiguren i klassen....

Picknick ute. Maten er noe av det viktigste naar man er paa tur.




Hele klassen foran Mantenga Falls.




Mine kolleger, Dhemba og Dlamini.



Ei uke igjen i Swaziland

glede i leken,- 1.klasse

 Et halvt aar gaar utrolig fort. Det er ei uke i dag til vi setter oss paa flyet til Norge. Vi er blitt glad i dette vakre og vennlig landet, som samtidig ikke er lett aa forstaa seg paa. Vi har hatt meningsfulle oppgaver, gjenopptatt gamle vennskap og funnet nye venner. Det er ogsaa frustrasjoner, spesielt naar det gjelder offentlige myndigheter. Regjeringen har for eksempel ikke betalt for de bygningene vi skal faa som kompensasjon for det omraadet de ville ha fra oss. dermed vet vi ennaa ikke naar vi skal flytte, selv om det er 1,5 aar siden bygningene sto ferdig. Det er forbudt aa demonstrere i Swaziland, da fagorganisasjonene proevde, brukte politiet vold, noe som fikk etterspill i ILO.

Men saa er det saa vennlige og hyggelige folk. Mye smil, mye omsorg mye interesse. Og det er fantastiske barn,- glade, entusiastiske, laerevillige.

Og det er fullt i kirkene. det er kraftig lovsang, hengitthet i lovsangen og oppbyggelig og inspirerende forkynnelse. Vi skal savne Swaziland. Men det skal bli godt aa komme hjem til Norge,- til familie, venner, menighet, norsk natur. Vi gleder oss.


folk paa vei inn i kirken,- Zakhele




Fellesskap med samtale og mat rundt baalet,- hos Stella og Dan




Trim sammen med S'lungile



Lunsj i det fri, sjåføren Xoma koser seg.

Xoma var sjåfør på senteret i D'kar. Han er san og vokste opp på den tradisjonelle måten. Han livnet til når han kunne fortelle om hvorsan de jaktet med pil og bue eller spyd, hvordan de tok gift fra planter til å ha på pilene, slik at dyret falt om med en gang. Da han fikk en sum med penger etter å ha arbeidet i flere år, spurte folk om han skulle bygge ut huset sitt, det er nemlig lite. Nei, han skulle kjøpe bil så han kunne reise rundt å besøke slektingene sine. San elsker å være sammen, familiebåndene er sterke.

Kjøkkenskap i et san-hus.

Litt nysgjerrig og litt beskjeden, san-barn.

Spennende å bli fotografert, san-barn.

Vi har hatt en spennede uke i Botswana i Kalahari. Vi har møtt mange mennesker og skjebner. Det har vært utrolig interessant å intervjue mennesker, noen har gitt opp og sender ikke barna til skolen, andre har jobb og greier seg bra. Prosjektet vi var med på registrerer årsaker til at barn ikke går på skole. Vi håper noe bra vil komme ut av det.

Ut i ørkenen

Guttene fikk litt drikke etter intervjuet.

Hver dag er vi ute og intervjuer folk. Det er sterkt og spennende. vi ser at noen av san-folket klarer seg bra, og andre sliter fælt og har lite håp for livet og framtida. Det samme er situasjonen for barna. San har et fantastisk språk med massevis av klikkelyder. det er utrolig å høre på.



Medbrakt lunsj nytes midt i Kalahari



Landskapet er vakkert og imponerende på sin egen måte.



Briefing i gjeste huset på kvelden,- Stella og jeg.

 Vi kjører ut i ørkenen til farmer og bosettinger. Det er sand og bush, sand og bush. Det er utrolig å tenke på at san kunne finne fram i dette landsakpet og finne livsgrunnlag her. For oss ser alt helt likt ut.
Vi jobber hele dagen. Om kvelden har vi briefing, går gjennom notatene og skriver ned på PC og fyller ut rapporten ved hjelp av notatene fra hele teamet. En trivelig og interessant arbeidsmåte.

Kalahari



Vi kom til Botswana på lørdag, til Maun der Stella bor. Nå er vi oppe i D'kar, en liten san-landsby i Hansi distriktet. Vi er med på å gjennomføre en undersøkelse om "school drop outs" blant san-folk. dette er et stort problem. San har mange av de samme problemene som andre urfolk har. de er blitt flyttet fra sine områder og har bare begrensede områder. Slik er det umulig å leve på den tradisjonelle måten som jegere og samlere. Overgangen har heller ikke forgått på en god måte, og de er en marginalisert gruppe mad mange sosiale og økonomiske problemer.

Dette er en del av en innsjø. Den har vært "borte" (tørr) i 40 år, men for to år siden kom den tilbake. Nå  har fiskere slått seg til der, og driver både fiske og salg fra båt. Vannet kommer faktisk fra Angola og renner gjennom Namibia til Botswana. Hvert år blir det store oversvømmelser, faktisk innsjøer i det store Okavango-deltaet, et utrolig naturfenonmen, som vi har sett utkanten av i Maun. 

 Tidlig morgen i D'kar i Kalahari. Kalahari består av sand og bush, mil etter mil. Dette bildet er tatt restt utenfor gjestehuset vi bor i.

Chibuku, et lokalt øl som skaper mye sorg. Vi møtte flere mødre som var fulle. 

Fire gutter og en tolk. Intervjuet ble foretatt i en barnehage.

Vi intervjuer lærere, barn som har droppet ut av skolen og foreldre til barn som har sluttet for tidlig. Hva er grunnene til at de slutter skolen og hva kunne gjøres for å få dem til å bli? Det er spennende å være på slikt feltarbeid. Vi er et team på 6 og vi jobber fra tidlig om morgenen til utpå kvelden, med måltider innimellom. Det er et kjempeflott team som Stella leder. Det er hennes organisasjon som har fått oppdraget. Undersøkelsen er støttet av regjeringen. Vi møter barn og foreldre, mange i en ganske håpløs situasjon. Og hvis de forblir uten utdanning, har de ikke store sjanser til å greie seg.

PYM bistand er i Swaziland

Vi har hatt om Noas ark i 1. klasse og laget kunstverk etterpå. Masse slamger, flyvende kuer (de var nok glade for å slippe ut av arken) og 13 renbuer. Sånt blir det kunst av. Legg også merke til de tre swazi konene til Sem Kam og Jafet i høure hjørne.

PYM bistand er i Swaziland, representert av Torild Almens. Hun og representanter fra de landene i det sørlige Afrika hvor PYM har bistandsprosjekt har et forberedende møte til en et enda større møte som skal finne sted i oktober. Vi møtte dem og hadde et måltid med representantnene fra Kenya og Uganda, samt S'lungile fra Swaziland. Egentlig har ikke PYM noe prosjekt i Swaziland lenger, siden senteret her er fullstendig nasjonalisert. Men siden dette er et bra fullført prosjekt og S'lunile er en dyktig dame, har de ønsket å ha henne med. Fjær i hatten til F.E.A. Training and Development Centre. Så var det Torild Almnes fra PYM. Det var en trivelig middag, og interessant å høre hva de driver med i de ulike landene.

Eksamen

Studentens "arbeidsbord."

Selvvalgt plage. Nå har jeg hjemmeeksamen i engelsk,- litteratur denne uken. Det er mye arbeid, men det er faktisk litt interessant også. Men jeg tror dette er siste runde med sånne påfunn. Skulle jeg få et innfall igjen, vær så snill å advare meg.

Sånn ser det ut hjemme. Salongbordet fullt med oppgaver, bøker og kommentarer. Og kaffe. Kaffe må til skal man greie å tenke. Arve er i Mosambik, så jeg har ihvertfall arbeidsro-

Sandaler til å gå med.

I dag gikk jeg til kirken (bilen var i Mosambik med Arve, og været var supert). Det tar 30 minutter, så det er jo ikke noen ekspedisjon akkurat, men jeg fikk mye oppmerksomhet. Ikke vanlig at en musungu (hviting) kommer vandrende gjennom gatene søndag morgen. Alle du møter blikket til, hilser. Og mange kom med hyggelige kommentarer, noen lo. Nesten så man får lyst til å gjenta eksperimentet. Hjem igjen fikk jeg flere tilbud om skyss, så det endte med at jeg tok imot et tilbud. En hyggelig kar fra Zakhele som lurte fælt på hvorfor jeg kom til fots og som var veldig interessert i Norge.

Av og til går strømmen

Pattedyr. En gigantisk nesehorn kalv patter mora.

 Det er juni alt. det betyr at vi har begynt på vår siste måned i Swaziland. Før vi drar skal jeg ha en uke netteksamen i engelsk på NTNU, vi skal en tur til Botswana for å se på et prosjekt og jeg skal komme så langt som mulig i "datakurset" for de ansatte. Det er ganske grunnleggende ting vi holder på med, men jeg er opptatt av at de skal kunne gjøre litt på egen hånd når vi drar... Så skulle vi hatt en del besøk. Vi har gode venner og mye interessant fellesskap her i Swaziland. Det å bli kjent med folk er kanskje den mest spennende delen av alt. Vi lærer mye om oss selv, om kultur og om det å være menneske.

Uten strøm. Grilling på terassen i afrikansk natt.

Rett som det er går strømmen, og det er ikke bare når det er tordenvær. Det er mye monopol ute og går i Swaziland, det betyr mindre konkurranse og ofte dårligere kvalitet på offentlige tjenester. Men swaziene er tålmodige når det kommer til hva som skjer i det offentlige. Ihvertfall, vi har opplevd at strømmen har blitt borte i flere timer. Ikke bra når du skal ha gjester, eller har kjøttvarer i fryseren. Det må man tenke på. Men koselig kan det bli med grilling i dypeste mørke. For det er mørkt, men grillen og talglysene skaper nok lys til å grille og spise.

To vannskilpadder sitter og prater.

Mkaya

Til turen hører det med lunsj i det fri. Impalagryte mm.

Lørdag tok vi Anne fra (DMM) med til Mkaya. Mkaya er en nasjonalpark med mange forskjellige dyr. De har også alet opp en del truede dyrearter og att dem ut i sitt naturlige element. I Mkaya må man kjøre med en "game driver." Det er også fint, for de har god peiling og kan forklare mye. Det er fantastisk å komme så nært innpå ville dyr. Det gjør ganske sterkt inntrykk å se dem der de hører hjemme. Selv om jeg har opplevd dette mange ganger før, er det en spenning hver gang.

Vi så en gruppe på minst ti giraffer. de kikket litt på oss og så fortsatte de å spise.

Og så disse to som eier veien. de lå på tvers og sperret, vi måtte bare snu.

 Mkaya ligger bare en times kjøring fra Manzini, og alle som besøker fra Norge må innom her hvis de ikke har vært her før. Så heldige vi er som har fått denne muligheten til å leve og lære i Swaziland.

Vi kom over en elefantflokk som ikke helt hadde bestemt seg for hvor de ville. De krysset veien flere ganger.

I går (søndag) hadde vi besøk av den ene pastoren i Zakhele (Phila Simeland) m familie og hushjelp til lunsj. Det var hyggelig fellesskap og veldig interessant samtale. Vi kommer litt nærmere folket og kultueren og ser mer av Guds rike hver gang vi har slike møter.

På tvers

Arve har fått vondt i ryggen, og det er ikke så rart, for senga går ned på midten. Så nå har vi lagt oss på tvers med beina ut i lufta. Arve fant ut at da måtte han ha sokker på. Han er blitt bedre i ryggen etter dette påfunnet, så nå blir det vel å ligge på tvers den siste måneden til vi skal hjem.

Siste kvelden på kurset var vi på Summerfield og spiste. Fotosession etterpå. Her er Mosambik-deltakerne. Hun foran er rød jakke er Magali, misjonær fra Brasil. Herlig med misjon på kryss og tvers.

Jeg og Virginia fra Maputo.

Vi har hatt matematikkurs i en uke med en kursholder fra DMM, Anne Nakken. Hun er kjempeentusiastisk, og snakket om barn og matematikkglede. Det var deltakere fra Mozambik, Botswana, Tanzania og Swaziland. Det var flere deltakere fra Maputo, både fra universitetet og en brasilianer som driver førskolelærer-kurs. Jeg drev med eksamen og fikk ikke mye tid med dem, men jeg stakk oppom i lunsjpausene. Det var veldig flott å bli kjent med dem. Vi jobber jo mot å starte en førskolelærerutdanning i Maputo, og da er det bra å ha gode kontakter og relasjoner.

Det er artig å lære

Vi sitter ofte i ringen når nytt stoff skal presenteres.

1. klasse elsker skolen. Iveren etter å lære er stor. Når de kommer tidlig om morgenen, tar de fram skrivebøker eller matematikkbøker og begynner å jobbe. Det er fantastisk å se mestringsgleden, og jeg blir stadig imponert over "Teacher Dhemba," som er så flink til å inspirere og undervise og få dem i gang med læringsarbeid.

Noen av jentene er naturlige lovsangsledere. De setter klassen i gang med lovsang om morgenen, med stor frimodighet og naturlighet. Alle blir med og synger. Selv om ikke alle er store sangere, synger man bare i Swaziland.

Fredag var Arve med i klassen og fortalte  en av Æsops fabler, "Gutten som ropte ulv,ulv." Vi har jo hatt om ærlighet, og fortelllingen, enkel som den er, passet godt inn i opplegget. De var rystet over at det gikk an å narre folk på den måten. De mente Arve måtte komme igjen så han kunne fortelle dem flere historier.

Søppelkassen utenfor Zakhele. Her sørger man for å få budskapet ut.

Til uka skal det være kurs om  "The Joy of Mathematics for Children." Anne Nakken fra DMM skal være kursholder. Hun kom på fredag. I dag tok vi henne med i Zakhele FEA kirke. Det var høylydt og entusiastisk, men hun tok det pent. Og de synger fantastisk flott.

Litt av hvert

Dette handler om persepsjon. Dhemba synes det er kaldt. Jeg synes 23 grader er helt ok.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ngwenya glass er et glassverk utenfor Mbabane. Her blir glass i mange fasonger laget. Det er en flott bedrift og et populært turistmål.

En av førskolelærerne fikk en hyggelig tilbakemelding her om dagen. Vi har jobbet med med månedens karaktertrekk,- ÆRLIGHET både på skolen og i barnehagen denne måneden. En av foreldrene i barnehagen kom til læreren og sa: så flott at dere lærer barna om ærlighet, om å snakke sant og ikke stjele. Jeg skal be for dere. Vi har hatt noen fine fortellingsstunder og samtaler i 1. klasse også.

Nå har vi besøk av en kollega av Arve fra DMM, Anne Nakken. Hun skal holde kurs om matematikkglede her til uka. Da må vi være litt turister og ta henne med rundt. *I dag var vi på Ngwenya Glass, et kjempebra glassverk som lager mange fine produkter. Det er lov å komme inn å se, nesten som på Hadeland glassverk.

En liten morsom hendelse: Arve fikk nytt bankkort for 2 mnd siden da han var i Norge. Han klippet i stykker det nye og satt igjen med det gamle. Nå har han vært uten bankkort i 2 mnd og levd på fruens nåde. Anne hadde med et nytt ut. Arve var kjempeglad, og da jeg skulle betale på Ngwenya, rykket han ut: "Jeg betaler!" det var nok godt å kunne dra kortet igjen.

Ikke helt det samme, men hurra allikevel!

Arve har pyntet seg for dagen.

 17. mai utenfor Norge er ikke helt det samme, spesielt når det ikke er andre norske i nærheten. Evy er på ferie i Norge, og i Maputo er det bare svenske misjonærer på senteret. Da gjør man det beste ut av situasjonen. Jeg underviste en økt på morgenen, og så dro vi til Pietretif i Sør-Afrika (rett over grensen). Vi måtte likevel ut av landet, fordi vi får bare 30 dagers opphold av gangen.

I Pietretif  gikk vi litt rundt i byen og spiste lunsj på Wimpy (der er det rent og god og billig mat), på et kjøpesenter i utkanten av byen spiste vi is på en kafe,- og drakk kaffe selvfølgelig. En rolig dag, men etter å ha hatt veldig travle 17.-maier i mange år, var det litt deilig og. Reisen gjennom Swazialand (1,5 timer til grensen) er en fantastisk opplevelse. Jeg blir fascinert og nesten grepet hver gang vi reiser rundt i Swaziland. Det er et sååå vakkert land!

Vi fikk koselige meldinger fra alle fem jentene. Det går an å holde kontakt i vår tid. Men det er nå ingen ting som 17. mai i Norge likevel.

Jeg fortalte Dhemba litt om 17. mai og Norge. Hun er flyktning fra Zimbabwe, et vakkert og tidligere rikt land, som er ødelagt av en grisk president. Hvor heldige vi er som har et land med orden og stabilitet,- langt fra perfekt, men når vi ser andres forhold, blir jeg full av takknemlighet for NORGE.

Dette var det nærmeste jeg kom flaggfarger.

Besøk i pinsemenigheten Fairview F.E.A.

Det var ca 150 barn på gudstjenesten. de hadde vært på søndagsskolen først.

 I dag var vi invitert til F.E.A. pinsemenigheten i bydelen Fairview. Menigheten har holdt til på en skole, men der var det altfor trangt. Nå har de kjøpt en kirketomt, men det  tar tid å få byggetillatelse. De må også samle inn penger, og mange fundraising-prosjekter er på gang. Gamle og unge er med. Det er giverløfter, ekstragaver, popcornsalg, fundraising dinner osv.

Det ble uholdbart med alle som sto utenfor på skolen, så de kjøpte et telt og 600 stoler. Nå er det for få stoler, og flere må stå. Da de ba de som besøkte kirken for første gang, rekke opp hånda, var det mellom 15 og 20 nye besøkende. Flere kom fram for å overgi seg til Jesus etter møtet.

Menigheten holder gudstjenesten i et telt på den nye kirketomta.

 Bare i Manzini er det 9-10 pinsemenigheter i kirkesamfunnet som ble plantet av norske misjonærer. Flere av dem er på over 1000 medlemmer. Menighetene er nå helt selvstyrte og selvfinansiert. Og F.E..A. er ikke de eneste i byen. det er utrolig mange kirker og kirkesamfunn.

De har kjøpt inn 600 stoler, men fremdelse står folk utenfor. Nå må de kjøpe inn flere.

Kirken i Fairview hadde laget en kjempestilig plakat med tegning av det nye bygget og sitt Mission Statement. Alle kunne se og lese. Det er veldig motiverende, og alle vet hva de driver på med og hvor de vil hen.

Vi spiste lunsj hos gode venner, Winile og familien. Winile har vært student i Norge, og mannen har også vært der på besøk.

Månedens karaktertrekk,- ærlighet

Lærermøter
Et av områdene vi har satset på er lærermøter. På skolen er vi ikke mange. det er Regina Dhemba som er 1.-klasselærer, Nonhlanhla Dlamini, som er siswatilærer, S'lungile som leder senteret og meg. Her får vi tatt opp løpende saker som foreldremøter, fridager  og behov for undervisningsmateriell. Men også grunnleggende spørsmål som hva slags skole vi skal være. Vi har f. eks ikke inntaksprøve til 1. klasse, moe mange private skoler har. Man kan dermed sikre seg flinke elever og kan på den måten få et godt rykte som en skole med gode resultater. Vi vil ta imot de elvene vi får, og gi alle en sjanse.  Det er skolens input som teller.

Ett av områdene vi jobber ned er karakterbygging. Hvilke verdier vil vi at barnehagebarna og skoleelevene skal få med seg?

Lek er viktig i 1. klasse.

Og det er interessant å lære nye ting.

Karakterbygging
Både på barnehagen og skolen jobber vi med karakterbygging og har månedens karaktertrekk. Vi forbereder temaet på lærermøtene, finner fortellinger og aktiviteter og jobber deretter med temaet sammen med elevene. Vi forteller både hverdagshistorier og bibelfortellinger. I mai har hatt mange spennende historier og samtaler om ærlighet, om tyveri og oppgjør, om fristelser og det å ta ansvar. Og vi har hatt noen herlige rollespill om ærlighet i 1. klasse. Elevene her elsker skuespill. Frivillige står i kø for å få en rolle.

Vårt mål er å bygge karakter gjennom arbeidet vi gjør.

Burundis førstedame

Elefant bakfra på vei ut i bushen.

 Kameraet mitt har gått i stykker, så nå blir det tilfeldige bilder som alllerede ligger inne på PCen på bloggen min. Altså: ingen sammenheng mellom bilde og tekst.
Søndag var det morsdag her, og det er en stor sak. Gudstjenesten i I.T. var viet mødrene. Det som var veldig spennende, var at kona til presidenten i Burundi, Denise, talte på gudstjenesten. Hun er pastor og elsket å forkynne. Det var en preken, så jordnær, så ekte og så enkel. Hun snakket om hvordan hun utførte sin morsgjerning. De hadde noen barn selv og hadde adoptert flere foreldreløse barn. Hun lære alle å be, hun samtalte mye med dem og gå alle ansvar. Hun ber mye selv også, for familien og landet.
Hun fortalte at hun så at også far måtte være med i de viktige samtalene med barna. Det er ikke alltid slik her. Ofte er far fraværende og mor og barn er sammen.

Familien har noen gårder og mye av overskuddet i matproduksjonen går til foreldreløse barn. På slutten av møtet bar hun for Swaziland,- en djerv bønn om gode ledere som vil følge Guds ord.

Det var litt av ei dame, ydmyk og sterk, enkel i klesstil og hårfrisyre.

Barn på en av kirkeskolene i Maputo.

Kvinnefrokost

Flora leder kvinnearbeidet i International Tabernacle.

I dag var jeg på kvinnefrokost med damene i International Tabernacle. Forrige periode i Swaziland var jeg med på bønnemøte med damene der en hver tirsdag. Nå møttes vi til god frokost, taler og bønn. En kvinnelig pastor fra Assemblies of God hadde et bibelstudium om kvinner i tjeneste,- oppbyggelig, utfordrende, oppmuntrende.

Men så var det innlegg om ekteskapet. Huff. Kvinnene skal være underdannige, tjene mannen, lage maten, være pene, søte, ikke spørre hvor han har vært hvis han kommer sent hjem. Men hvis hun lykkes i bare 80% av alt dette, kan mannen benytte seg av de 20% og gå ut og finne en annen. Og det blir i grunnen kvinnens skyld.

Det er så mang flotte swazi damer, men mennene her slipper unna med alt for mye tull, og dessverre er det en del kvinner som støtter opp under dette misforholdet.

Evy sier: "Nei, jeg orker ikke disse kvinnemøtene. Alltid greier de å få tak i en taler som bygger opp om det tradisjonelle kvinnesynet." Ikke alle tenker slik som taleren ovenfor. Flora vet jeg er mer reflektert. Heldigvis har de yngre kvinnene en annen oppfatning. De godtar ikke alt. Men nå får vi noen interessante diskusjoner framover.