En tom pult.

Det er en tom pult på barnehagen. I går, da vi kom på jobb, fikk vi beskjed om at en av 6-åringene i barnehagen var omkommet i en ulykke dagen i forveien. De var hjemme da det skjedde. Moren hadde parkert bilen i skråningen foran garasjen. Gutten hadde gått inn i bilen og fått den i fri så den begynte å rulle bakover. Da prøvde han å komme ut, men bilen var nå ved husveggen, og han ble klemt ihjel. Han døde med en gang.

I barnehagen hadde de minnestund og fortalte barna hva som var skjedd på en direkte, men skånsom måte. De sang kristne sanger om håpet vi har, og ba for familien. Enkelt og klokt.

Det er sterke tradisjoner for hva man gjør når noen har mistet noen her i Swaziland. Da bør alle som har et forhold til familien gå å besøke dem. Midt på dagen dro alle lærerne i barnehagen, mens praksisstudentene tok hånd om barna.

På ettermiddagen dro alle i "Educational Committee," dvs styret for senteret. Faren til gutten er med i komiteen. Arve og jeg ble med dem. Da vi kom inn, stmte de i en sang. vi satte oss på golvet rundt veggene. Det var lagt ut stråmatter langs veggen. Ved den ene veggen satt mor til barnet og noen nære kvinnelige slektninger. Ved en annen vegg satt far sammen med noen fra familien.

Vi sang, ba og noen leste et trøstens ord fra Bibelen og sa litt. Så kom noen flere, og det ble mer sang, flere bibelord og og mer bønn. Midt i det forferdelig triste, var det en varm, nær og god atmosfære. Da vi gikk, hilste alle kvinnene på moren, alle mennene på faren. Og da vi var utenfor huset, kom en hel delegasjon fra kirken,- pastoren, venner. Naboer var også der. Familien er ikke alene fram til begravelsen. Det er noen som lager mat, tar hånd om barna og gjør praktiske ting. De opplever omsorg og godhet fra alle som kjenner dem.

Det var en trygghet og naturlighet i disse ritualene som det var veldig fint å være en del av.