Ikke helt det samme, men hurra allikevel!

Arve har pyntet seg for dagen.

 17. mai utenfor Norge er ikke helt det samme, spesielt når det ikke er andre norske i nærheten. Evy er på ferie i Norge, og i Maputo er det bare svenske misjonærer på senteret. Da gjør man det beste ut av situasjonen. Jeg underviste en økt på morgenen, og så dro vi til Pietretif i Sør-Afrika (rett over grensen). Vi måtte likevel ut av landet, fordi vi får bare 30 dagers opphold av gangen.

I Pietretif  gikk vi litt rundt i byen og spiste lunsj på Wimpy (der er det rent og god og billig mat), på et kjøpesenter i utkanten av byen spiste vi is på en kafe,- og drakk kaffe selvfølgelig. En rolig dag, men etter å ha hatt veldig travle 17.-maier i mange år, var det litt deilig og. Reisen gjennom Swazialand (1,5 timer til grensen) er en fantastisk opplevelse. Jeg blir fascinert og nesten grepet hver gang vi reiser rundt i Swaziland. Det er et sååå vakkert land!

Vi fikk koselige meldinger fra alle fem jentene. Det går an å holde kontakt i vår tid. Men det er nå ingen ting som 17. mai i Norge likevel.

Jeg fortalte Dhemba litt om 17. mai og Norge. Hun er flyktning fra Zimbabwe, et vakkert og tidligere rikt land, som er ødelagt av en grisk president. Hvor heldige vi er som har et land med orden og stabilitet,- langt fra perfekt, men når vi ser andres forhold, blir jeg full av takknemlighet for NORGE.

Dette var det nærmeste jeg kom flaggfarger.