Kan ikke bare være snill...

Brev med trussel om bortvisning og kvittering for betalte skolepenger (ingen navn synlige)

Det er en utfordring på få inn skolepengene, selv om foreldrene skriver under på at de skal betale i forkant av hver termin. Noen er veldig systemtatiske og har alt på plass i rett tid. Andre betaler ikke. Det trenger ikke være de som har lite penger, snarere tvert imot, sier sekretæren.

Nå har jeg altså sendt ut et trusselbrev om at  tre av barna ville bli bortvist fra skolen inntil skolepengene var betalt. Det virket. Neste dag kom to med kvittering for betalte skolepenger, den tredje kom og ga beskjed om at han skulle organisere pengene. Det er litt ubehagelig, men helt nødvendig.

I dag hadde vi lese-språk-prosjekt med stasjonsundervisning. En gruppe med bibelfortellinger, en med eventyr, en med naturfag og en med egenlesning. Lærerne var veldig begeistret på evalueringen, og elevene syntes det var kjempemorsomt å gå fra stasjon til stasjon. Jeg merker at engelsken til elevene blir bedre, og de er veldig fornøyd når de er i stand til å kommunisere.

Mer tilfeldig bilde av dyrene i Afrika.

Varme dager

Nå er det varme dager. Om ettermiddagen sitter vi på terrassen.

Etter at treet ble flyttet fra terrassen og ned i hagen, er det mulig å sitte ute i skyggen. Det er deilig og svalt. Tremannen har nå tettet takte og fått opp skyggen over terrassen, og til uka skal han begynne å fjerne treet. Det ble ett langt lerret å bleke.

Great Usuthu River

I dag var på Zakhele F.E.A. på den engelske gudstjensten. Det er veldig fine gudstjenester, og vi føler oss mer og mer hjemme der. Flere som vi kjenner fra sist periode i Swaziland går også i denne menigheten. De har veldig bra lovsang og god, sunn og utfordrende forkynnelse.
Etterpå dro vi ut til den nye golfbanen Nkonyeni. Den ligger på begge sider av Ususthu River ca 30 min kjøring fra Manzini. Der er det bygd opp hotell, rastaurant og golfbane. Vi spiste der og gikk en tur. Vi så ingen som golfet, men mange som kjørte rundt i golfbiler. :) Det var deilig å gå en liten tur, spesielt å gå barfot i gresset.

Bra vannføring i elva

Og så kom verden nærmere

Denne flotte swazimannen møtte vi utenfor butikksenteret. Mange menn går i nasjonaldrakt til vanlig. Den er stilig og lutftig i varmen.

Første TV-bilder etter to måneder.

 Vi var nesten vant til ikke å ha TV nå. Litt deilig var det også, faktisk. Men etter at det store treet i hagen forsvant, gikk det an å ta imot TV-signal. Så da fikk vi flyttet en parabol som ingen brukte til vårt hus. Vi har lest på nett om hva som foregår i flere araber-land, men du verden så interessant det var å se nyheter på TV!

Vi har ikke all verdens kanaler da. Med antenna fulgte en dekoder for gratis-programmer. Der var det to ukjente nyhets-kanaler, F24, en fransk kanal som er ganske grei og Press, en muslimsk kanal. Og så var det en uhorvelig mengde nigerianske og andre afrikanske religiøse ministires, som ikke er så interessante.

Men til Arves store fornøyelse var det en brasiliansk, altså portugisisk-talende, kristen kanal også. Den blir nå fulgt inngående med ordbok og kommentarer. Den var også veldig bra innholdsmessig, iflg portugisisk-studenten.

Alt blir interessant når man ikke har sett TV på to måneder.

Damene diskuterer

Disse to var ikke med på dagens diskusjon, men vi har også hatt neon samtaler...

Vi har en del interessante samtaler i te-pausen. I dag var det bare damer der. Winile hadde hørt et radioprigram der de diskuterte om mannen skulle hjelpe kona med husarbeid. En av debatt-deltakerne var en pastor (ikke FEA). Han mente det ville være dumt av mannen å hjelpe til i huset, for da ville kona få for store forventninger. Hun kunne til og med late som hun var syk for at mennen skulle gjøre husarbeid. Dessuten var kvinnene alltid så somlete. Hvis de skulle noe sted, måtte mannen vente på dem, han satt nå der i bilen og tutet og ventet...

Flere kjente situasjonen. Hvis det var søndag og de skulle i kirken, måtte kona ha i badevann til mannen, finne fram såpe, håndkle og klærne hans som hun hadde vasket og strøket. Så måtte hun bade og kle på alle barna, ordne frokost til mann og barn, rydde bort alt og stelle seg selv. Og den stakkars mannen, han måtte vente...

Hjertsukket kom til slutt fra en som hadde vært i Norge: Jeg skulle ønske at jeg hadde vært gift med en norsk mann!

"Teacher, shoot me!"

Denne lille rakkaren ville bli skutt, og det ble han.

Denne gutten bor i ett av de gamle husene på området til senteret. Hver gang jeg møter han, sier han: "Hawayo, teacher." Da han så at jeg hadde kamera, kom han: "Teacher, shoot me, shoot me." Shoot er da synonym for "fotografer." som du ser, er han nå skutt. Smilet tok han fram også.

Jeg hadde akkurat hengt ut klesvasken da det afrikanske styrtregnet kom. Nå skal den bare få henge til neste afrikanske varmebølge. Det bruker å hjelpe på klestørken.

Klesvasken får henge. 

Bibelskole på Helemisi

Disse karene kom tidlig til bibelskolen og koser seg ute.

F.E.A. har en bibelelskole på New Haven, men i de senrer år har elevtallet der gått kraftig ned. Det er vel nærmest krise, for det er en internatskole, og da må det være et visst antall studenter for at det skal gå rundt.

Men i de siste årene har de startet ettermiddagsbibelskole på Helemisi. To kvelder i uken kommer en god del studenter, både unge og voksne for å studere Guds ord. Det fungerer veldig fint. Manzini er jo en stor by, sentralt i landet, så det går an å komme fra byen og fra omkringliggende steder.

En av lærerne er Douglas Khumalo. Han har plantet menigheten på Helemisi, og han underviser i kristendom på førskolelærerutdanningen. Han har studert teologi pr korrespondanse og har tatt en grad og er nå i ferd med å ta en master. Folk her er både kunnskapshungrige og villige til å ofre noe for å komme inn i Guds ord. Jeg blir ofte grepet av hvor mye tid mange er villig til å bruke på menigheten og guds rike.

Da en av patorfruene sa at de hadde bønn og faste flere dager pr mnd, ga jeg uttrykk for at det var imponerende. Hennes kommentar var: "You know, the Devil is active, so we cannot be sleeping on the other side." Folk her har ihvertfall forstått at vi ikke kjemper mot kjøtt og blod, men at vi står i en åndelig kamp.

 

Douglas Khumalo pastor og lærer på bibelskolen.

Plutselig tilbake

Lars og Lars (Blystad og Olsen)

Tirsdag kjørte vi Lars og Lars til Mosambik. Lars Blystad hadde en del møter og ting å ordne med krikeskolene og senteret han har bygd opp. Senteret (muslimsenteret) skulle hatt innivielse i begynnelsen av mars, men nå er det utsatt til høsten.
I dag kom de tilbake til Manzini, bare for ei natt. Lars B. skulle ha et par møter her også. Lars er nemlig reisende i prosjekter; og Lars O. måtte stemple passet. Han må ut av Mosambik hver 10. dag. Litt tungvint.
De hadde med seg Alex, en svensk gutt fra Uppsala, som er voluntør på gatebatnsenteret i Maputo, og som også måtte stemple passet. Han hadde med en medarbeider fra Mosambik, som kunne tenke seg en tur til Swaziland. han heter Edson. På denne måten holder vi oss oppdatert på hva de ulike innen misjonen driver med.

Edson fra Mosambik og Alex fra Sverige, de jobber på gatebarnsenteret i Maputo.

Søndag, den deiligste av dagene...

Kø for å komme inn i kirken i Zakhele. Enda er det to innganger til. Herlig syn.

I dag var vi på den engelske gudstjensten i Zakhele F.E.A. Den begynner kl 9, dvs kl9 beynner de å rigge og ordne til. 20 min senere er vi i gang. Nå har vi lært, så vi kommer ca 20 min senere vi også, men det kommer folk sigende gjennom hele møtet. Det var veldig bra forkynnelse, evangeliet om Jesus ble forkynt, og vi ble utfordret til å meditere på Guds ord. Innta det Gud har for hver enkelt. Vi trenger ikke konkurrere med andre, for vi er forskjellige.

 Zakhele har to gudstjenester. Den engelske er nesten full, men siswati-gudstjenesten er stappfull, og det er ikke noe lite lokale. Og over hele Manzini er det fullt av kirker, både FEA og andre.

Fredelige, men vare,- impalaene beiter i Mliwane.

 Etter kirka tok vi med de norske studentene til Mlilwane, et naturreservat like utenfor Manzini. Der er det satt opp griller, så vi grillet og spiste lunsj der. Deilig og fredelig,- og mange fluer.

Fire sebraer rett ved veikanten.

 Det er ikke så veldig mange dyr i Mlilwane, men du kommer ganske nær dem,- sebra, flere hjortedyr, villsvin, gnu og ulike øgler. dessuten så vi både flodhest og krokodille ute i vannet.

Det beste med å komme ut til Mlilwane er å komme ut i naturen. det er veldig avslappende og godt med naturinntrykkene.

Ntsetselelo

Ntsetselelo har alltid mye å fortelle.

 I dag fikk vi besøk av Ntsetselelo Dlamini. Hun var naboen vår på Helemisi da vi bodde i Swaziland for ca13 år siden. Hun var ofte innom oss da vi bodde her, og hun var den personen som ga oss den beste innføringen i Swazi kultur. Hun er full av historier fra før og nå. Hun har gått bibelskole og har i tillegg til lærerjobben vart pastor i flere menigheter. Nå har hun tatt over på en utpost som lå litt nede, og nå er det fullt på møtene, og de har planer om å bygge nytt kirkebygg.

Ntsetselelo har to døtre. De fikk hun før hun ble frelst med to forskjellige fedre. Hun har ikke vært gift med noen av dem. Døtrene er vokst opp i hjemmet til fedrene, barn tilhører faren her.  Likevel har hun vært  i stand til å bevare en god relasjon til døtrene som nå er voksne og i jobb.

Ntsetselelo har måttet ta økonomisk ansvar for moren som er enke og barna til broren som ikke tok hånd om barna sine og som nå er død. Hun har betalt skolegang for dem, bygd et nytt hus til moren og brorens barn, støttet dem når de trengte lege osv.

Hun har ikke hatt mye anledning til å spare til seg selv. Men hun har kjøpt seg et hjem, og hun jobber hardt. Guguletho, den ene datteren er lege og jobber for tiden i Canada. Da hun skulle dra dit, lot hun moren få bilen sin, en stilig BMW. Det er så herlig å se denne dama som har gitt så mye til andre kjøre rundt i den flotte bilen!. Men hun er mest opptatt av menigheten og at ungdommene der skal bli grunnfestet i Guds ord. Og hun er veldig takknemlig for at det går bra med jentene hennes.

Ntsetselelo poserer foran bilen på oppfordring fra meg.

Endelig kom skoleuniformene til jentene

Stolte jenter i hvit og grårutet uniform med emblem: FEA Primary School.

Det var stor stas da vi endelig fikk uniformene til jentene. guttene har gått rundt og vært stilige i lang tid, grå shorts og lyseblå skjorte. Jentene har gått i vanlige klær til nå. Så viste det seg at et par av uniformene var for trange. det ble gråt og tenners gnidsel da de måtte ta dem av og levere dem tilbake. Men i dag kom sydamen og tok nye mål, så nå blir det for alle. Uniformer er en stor ting her. Selvfølgelig har alle skoler t.o.m. videregående uniform. Men mange barnehager har også uniform. vår også. Men tror du ikke lærerne hadde gått hen og bestilt seg likedane kjoler også. Fine var de da.

Arve på utekafeen på Lugogo, bassenget i bakgrunn.

 Det gjelder faktisk å prøve å nyte livet litt innimellom. Fredager slutter vi litt tidligere. Da er det godt å komme bort fra Helemisi. Vi både bor og jobber her, og selv om det er et herlig sted, er det godt å se andre steder. I dag har vi vært på Lugogo i Ezulvini Valley, et hotell med svømmebasseng. Det er deilig å sitte ute i shorts. Vi kan ikke fly rundt i shorts på Helemisi altså. Det er deilig å være i andre omgivelser og slappe av og drikke et glass bitter lemon.

Den afrikanske solnedgangen

Langs veienkanten: gress, noen husklynger, åser, fjell og solnedgang. Swaziland er vakkert dag og kveld.

 Solnedgangen i Afrika er kort, vakker og intens. Kl. 18.30 begynner det å mørkne, kl 19.00 er det mørkt. De varme nettene og kveldene er behagelige (bortsett fra myggen). Det er kraftige lyder av gresshopper etter at det er blitt mørkt, og det er deilig å kunne gå ute når det er mørkt uten å fryse.

Farer kan lure.

 

 

Det er eksotisk også,- med fareskilt som advarer mot løver og elefanter. Dette skiltet står ved Hlane like ved skukkerområdet i Simunye. Jeg har aldri sett frittgående løver der, men flere ganger har det gått giraffer like ved veikanten. Det er på en måte som elg og elgkilt i Norge, men litt mer fargerikt.

Konkretisering i matematikkundervisningen

Mlungisi teller, mens Kolwa vil være med på bildet.

 Elevene har gått på barnehage, og der er det noen ganger i overkant av utenatlæring. Det kan godt hende at de kan ramse opp 1+2=3; 2+2=4; 3+2 =5; 4+4=8. Men hva er egnetlig 4? Se, det vet man ikke alltid. Nå har vi begynt med regning med konkreter. Flaskekorker. Alle skulle ha med minst 10 hjemmefra. En som ikke hadde flaskekorker, kom med småstein. Det fikk hun skryt for.

Mphilolenhle har lagt fram riktig antall flaskekorker.

 De fleste av elevene er veldig mortiverte og raske. Jeg har fungert litt som spes.ped. for et par av elevene som trenger litt ekstra hjelp. Det er koselig. Elevene er veldig takknemlig for litt ekstra oppmerksomhet.

Kabonde teller ivrig.

Ideal og Tibusiso regner 1+3
Hva byr dere for navnene?

Det nye sentert

Arve og S'lungile prøver nøklene for at vi skal komme oss inn i klasserommene.

 Som jeg har nevnt tidligere står det nye senteret ferdig. I dag var vi inne på området og så oss om. Vi har ennå ikke fått nøklene, men vakta som var der var grei og lot oss komme inn. Det er blitt veldig fint og mer praktisk enn det gamle som har en hall som er delt inn i stedet for klasserom. Her var det flotte, adskilte klasserom med fliser på golvet.

Litt av atriumet mot administrasjonen

 Senteret er bygd som et atrium med lekeplass i midten, det er også en lekeplass med gress på baksida der vi skal ha lekeapparatene. Som dere kanskje har lest, er det regeringen som ønsker vårt gamle område, og vil gi oss et nytt med nye bygninger i stedet. Nå står det ferdig, men regeringen har ikke betalt byggmesteren, så vi kan ikke få overta. Regjeringen er blakk, så det må et lite under til om vi skal få overta det nå.

Her ber vi inne på området.

 Vi tok en bønnestund inne på det nye administrasjonsområdet. Vi vet at Gud kan åpne dører som ser stengte ut. Bommer av jern og dører av kobber er ikke noe problem for ham Vi setter vår lit til Gud at vi snart skal få flytte over. Det vil være veldig praktisk for videre utbygging av skolen. Dere som leser bloggen, bli med i bønn for akkurat denne saken.

Den ene fløyen av skolebygget

Rødt og svart eller turkis og hvitt

 Lovsangteamet i International Tabernacle,- som tidligere nevnt, de er kjempeflinke til å synge, det er firstemt, rytmisk, men lydkjøring er kanskje ikke helt på plass. de følger prinsippet full guffe, av og til skingrer det i høytalerne. Men se hvor stilige de er! Hver søndag stiller de i matchende antrekk. I går var det rødt og svart, forrige søndag turkis og hvitt, og det finnes mange flere varianter. Noe å tenke på for forsangerteam i Norge! :)

Lars Blystad (t.v.) og en av brødrene fra Volda

Søndag ettermiddag var vi hos Evy på lunsj. Hun hadde besøk av tre karer fra Ebenezer, Volda, som er hennes utsendermenighet. Den menigheten har vært engasjert i misjon i Swaziland i 40 år. Det var noen oppegående karer, engasjerte, trivelige og kunnskapsrike. Når vi er her ute, er jo alle som snakker norsk familie. De var hos oss på lunsj i dag. Så har vi to nordmenn boende hos oss,. Lars Blystad som har en god del prosjekter han følger opp i Malawi og Mosambik og en som er vokst opp her, lars Olsen fra Stavanger.

Kulturen her er sånn at hvis noen trenger overnatting, mat skyss i forbindelse med misjons- eller prosjektoppdrag, stiller de norske eller svenske som er her, opp med det de har. derfor, når Lars og Lars kommer, er det naturlig at de bor hos oss. Når Arve drar til Mosambik, bor han på senteret i Maputo og spiser hos Berit og Leif Lidsgard (svensker i prosjekt). En trivelig kultur.

Arves fødselsdag

Endelig fikk vio feiret 60-årsdagen til Arve. Vi spiste middag på Summerfield, et kjempestilig og koselig sted like utenfor Manzini.

 Det var "norsk" fering med taler, hjemmeskrevet sang på engelsk, koselige meiler fra døtrene, en powepointpresentasjon med bilder av Arve og sang og bønn.

 Arve var veldig fornøyd med å være kveldens midtpunkt.

 Vi er heldig som har gode venner i Swaziland. Arve fikk mange gode ord.

Vi fikk laget en egen meny, det var nydelig mat.

Hvem skulle trodd at jeg skulle "falle" så dypt?

Optimistisk start på treningsøkta.

 Nå har jeg blitt med på treningsstudio, 30 minutter 3 g i uken. Det hadde jeg ikke trodd om meg selv, jeg som har sverget til fotturer i Bymarka. Men altså, her er det ikke noen Bymark, og det er ikke noen steder å gå tur i nærheten, så da S'lungile allerede var passiv medlem på treningsstudio, og ville ha litt støtte til å bli aktiv igjen, ble jeg med henne.

Min optimistiske treningspartner, S'lungile.

Apparatene står i en sirket med matte mellom hvert apparat. Du går fra satsjon til stasjon i sirkelen og følger rytmen til musikken som står på, og roterer når CD-spilleren sier roter. det tar ca 15 min. det hele gjentas en gang. Et greit opplegg, og jeg blir ihvertfall svett.

Helt skutt etter 30 minutter, men det er jo litt varm også.

Men helt ærlig. det er ganske deilig. Det er litt krise å ikke få rørt seg og bare gå mellom kontoret og huset vårt, så jeg er ganske fornøyd med å være "en som går på trening." 
Som en liten kuriositet kan også nevnes at en av konene til kongen trener sammen med oss. Når hun kommer, kommer hun med to bodyguarder inn på studioet, utenfor står et par politikvinner og en fra det militære.

Pioner-lærerne

 Her er pionerene. Dette er lærer Demba. Hun er 1.-klasselæreren. Her er hun på kontoret sitt, det er en krok i klasserommet bak PCene. Det fungerer fint. Hun får da følge med på alt som foregår i klassen, også når de andre har undervisning. Det er en del "Gjenta etter meg"-undervisning, men samtidig er Demba veldig dyktig. Før og etter skoletid har hun lesestund med enkelt-elever. Det fungerer veldig bra. Noen begynner allerede å lese litt: cat, mat, sat, hat. I dag var det faktisk diktat med disse ordene. Ca halve klassen greide alt rett. Ikke verst etter en knapp måned. Flere av de andre var også på sporet av ordene.

 Dette er Nonhlanhla Dlamini (hl og dl uttales som før nevnt som lyden i trønders "tatlat"). Nonhlanhla er for det første en dyktig sangleder, og vi har skikkelig lovsang om morgenen. Nonhlanhla er også siswati-lærer. Vi har bestemt oss for å gjøre våre elever gode i siswati. De skal ikke være dårlige i morsmålet sitt. Mange private skoler underviser i fransk i stedet for siswati. Etter min mening tragisk.

Elevene følger med på siswati-undervisningen. De får dobbel leseopplæring. De lærer å lese både siswati og engelsk. Men Nonhlanhla er også flink med sanger og rim på siswati, og elevene elsker det.

Jesus stiller stormen

Livredde disipler ute i hardt vær.

Favorittfargen er rosa, så det var mange rosa båter, men det finnes da flere varianter 

Da vi hadde planleggingsuke, sa jeg at jeg gjerne ville undervise i R.E. (religious education) Det er et privilegium. Opplegget består stort sett i bibelfortellinger,- dvs fortelling, samtale repetisjon, tegning, av og til dramatisering. Fortelling og samtale er også viktig for språklæringen. Elevene blir joundervist på et annet språk enn morsmålet, så det å øke ordforrådet er en viktig hjelp til å øke læringsutbyttet i alle fag. 

Nå fram til påske er det fortellinger fra Jesu liv. Denne uka var det, som det går fram av tegningene, "Jesus stiller stormen." 

Fortellinger er spennede. Etter en av de første fortellingsstundene kom en av elevene bort til meg og sa: "Teacher, do you know more stories?"  Han og jeg har noe til felles: vi er glad i fortellinger.

Legg merke til at tegningen ble laget på en onsdag, eller var det da underet skjedde?

Litt dramatikk i hverdagen

 Huset vi bor i er omgitt av mangotrær og noen andre trær. Treet på midten av bildet dekker faktisk mesteparten av taket, så det blir skyggefullt og fuktig. Vi bestemete oss for å ta det ned og fikk tak i en trefeller.

 Treet var over 3,5 m i omkrets, og to karer holdt på i tre dager før det var klart til å felles. De hadde festet en waier til treet for å få det til å falle i riktig retning.

 Slik gikk det ikke. Treet tok en annen retning. Taket over verandaen ble slått ned og litt av taket gikk med. En tv-antenne på toppen av taket gikk føyken. Heldigvis ble ingen personer skadet.